Blide selgere som bare venter på å sjarmere, invitere til te, prate og overtale

 LUXOR, EGYPT: Duften fra markedet er det første som møter meg på veg inn i Luxor. Røkelse og krydder som sammen med varmen er bedøvende. Og blide selgere som bare venter på å sjarmere, invitere til te, prate, overtale, prute. Prutingen er en del av en mange tusen år gammel kultur i de arabiske land, og den lever i beste velgående.

Jeg har vært her før, men det samme gjentar seg hver gang – man suges inn i atmosfæren. Fascineres av tidsånden, luktene, naturen og menneskene.

Dette er en av de riktig gamle byene med en storhetstid mange tusen år tilbake. Før kalt Theben og sete for både mannlige og kvinnelige faraoer. De mest kjente er vel dronning Hatsepsuth som også hugget et gedigent palass inn i en av Luxors massive fjellvegger og barnekongen Tut Ankh Amon som ligger begravet i Kongenes dal like ved.

Hest og vogn. Jeg bruker byens mange kalesher, vogn med kaleshe dratt av en hest med kusk. Å lunte slik fram mellom biler og et yrende folkeliv er herlig. Og man får sett mye. Turister i alle fasonger blandet med lokale menn som tilbyr sine tjenester. Lydene, luktene, smakene.
Men det meste foregår i bakgatene. Bak de fremste turistgatene med byens lokalbefolkning og spennende butikker og markeder for alt mellom himmel og jord og hvor prisene er mye lavere enn i turistgatene.

Her møter jeg guttene Anon og Ahmed, to 12-åeinger som sitter på en eselkjerre og speider ivrig etter slike som meg i håp om å tjene noen småmynt. Jeg svetter i 48 graders varme, og ber kusken stanse for å finne en liten gatebar. Guttene ser meg og seiler sakte frem og spør om noen bakshish, småpenger. Jeg spør om de kan finne en liten bar og også passe tingene mine. De peker og gestikulerer ivrig mens de drar meg gjennom gata fylt med krydder, urter, grønnsaker og dyr som er slaktet og henger på utstilling for salg.

Hav av dufter. Kusken er satt på vent. Jeg trenger meg gjennom skrotter av ku og sau, hoder som ser på meg med tomme blikk og et hav av krydderdufter før jeg dumper ned på en vaklevolen stol i skyggen. Gutta smiler bredt og tar oppgaven med å passe tingene mine på alvor. Eselkjerra er glemt, nå sitter de på fortauskanten ved meg og passer vesken og kameraet mitt.

Jeg kjøper en boks kald cola og en hver til guttene som lyser opp og sender meg glitrende blikk og et shokran. Takk. Det er deilig å sitte slik å se på det yrende folkelivet. Kvinner og barn som bærer varer hjem fra markedet, og på hodet selvsagt. Rette i ryggen og stolte i holdningen.

Smil og blikk. Menn sitter med sine sishas og prater om alt og ingenting i sine lyseblå galabayas og hvite turbaner. Ansikter fylt med rynker og brunbarket av sola. Brede smil og stjålne blikk bortom meg. 48 grader tror ingen det er. Den statlige tv kanalen har ikke lov å melde mer en 39 grader, er det 40 får ikke arbeiderne lov å arbeide, men som sagt ingen melder mer enn 39. The work must go on!

Kunsten å handle. Etter pausen følger gutta med meg lenger inn i havet av folk, boder, grønnsakdisker og vi blir hele tiden fulgt av blide øyne, sabah el kheyr, salaam og brede smil. Og  jeg blir tilbudt gode varer, mindre gode varer, eksellente varer og skrap.

Jeg ser etter galabaya til meg selv, et antrekk som er luftig og lett i varmen. Utvalget er stort og prisene ganske greie. Til siste finner jeg en som jeg liker og som koster 340 ep og så starter prutingen. Selgeren Muhammed tilbyr deilig arousa chai og en smågutt skvetter ivrig ut på kommando for å hente den røde teen. Jeg skal settes i stemning. Opplysninger utveksles, blikk skiftes og smil deles. Showet kan begynne.

Business. 120 ep sier jeg freidig og Muhammed åpner munnen og ruller med øynene. Jeg vet hva som kommer.
«Are u going to kill me and my business»,  sier han dramatisk og trekker en imaginær kniv over strupen. Jeg smiler og han rister oppgitt på hode, mens han viser meg bilde av kone og elleve barn samlet i en billedmappe. Jeg beundrer, viser bilde av mine «bare 4 barn» og han smiler og ler og sier kjapt 320 ep. Jeg rister på hodet, sipper til min te og kikker meg uinteressert rundt. 140 sier jeg og kikker på ham med bredt smil.

Ble enige. Han ser meg rett i øynene og sier forførende  «2000 camels for ur green eyes madam» ….. «and a galabaya for meg«, sier jeg og latteren runger. Etter litt om og men er vi blitt enige om 170 ep, omtrent halve prisen og vi klasker hender på det. Det sies at en god handel er når både kjøper og selger er fornøyde og det var vi denne dagen.

Jeg fikk min galabaya og han sine 170 ep. Vi bukket for hverandre, tok farvel med hånda over hjertet.
Pruting er en kunst. Dette kan egypterne til fingerspissen, og de forventer at vi er med på leken.