LAS VEGAS: Flyturen til Las Vegas fra Los Angeles var ganske humpete, ja, det ristet såpass mye at jeg bestemte meg for å dra videre til Grand Canyon med buss – ikke helikopter som så mange velger.
Først sjekket jeg inn på Bellagio, et virkelig vakkert hotell, som også har det den mest utsøkte fonteneshow. Søyler av vann danset og svaiet til sanger fra Elton John til klassiske komponister.
På slutten av min første dag i Vegas var jeg ikke helt sikker på hva jeg egentlig følte av denne opplevelsen. Finnes det nok ord i det engelske språket for å dekke det? Du kan selvsagt gå på en endeløs strøm av ord, og det ville fortsatt ikke ville være nok. Jeg har aldri sett bygninger og hoteller så høye mot himmelen og det ga meg en indikasjon på hva New York må være av opplevelse.
Varmen. Ørkenvarmen er det mest ekstreme jeg har opplevd. Fra 43 til 55 varmegrader dag og natt. Ja, du hørte riktig! 24/7! Vi slappet av ved bassenget fra 8 om morgen og i noen timer – eller til kroppen ikke kunne klare mer av varm lidelse. Etter det ble det pause på hotellrommet, etterfulgt av en tur til de mange kjøpesentrene som finnes i ulike hotell langs The Strip, og en takknemlighet air condition.
En eller to netter? Venner i LA hadde fniste og lo da jeg fortalte hvor jeg skulle og fortalte at jeg skulle bli der i fem netter. Det virket som den akseptable normen for å besøke Vegas er en eller to netter, men ikke fem! ”Du kommer til å føle deg oppbrukt etter så lang tid”, var advarselen jeg fikk i LA.
Gambling. Jeg klarte ikke å takle heten og størrelsen på hotell-foajeer og måtte stadig minne meg selv at dette var et hotell, det samme enorme hotellet! I hver etasje, i hvert hotell, sto det endeløse rekker av spilleautomater. Så langt øyet kunne se.
Roulette og spillebord, utstyr som gjør at penger spyles bort i løpet av sekunder. Men jeg ble ikke fristet, jeg hadde ingen interesse eller lyst til selv å prøve.
Picasso utstillingen. Alle hotell var plettfrie og akkurat som i LA var det marmor overalt. Jeg benyttet anledningen til å besøke en Picasso-utstilling på vårt hotell. Med min bakgrunn innen kunst burde dette bli et høydepunkt. Men jeg må si at utstillingen "bare" besto av noen keramiske middagstallerkener sammen med noe keramikk og malerier. Det var bare Picasso i en kommersiell sammenheng.
Kultur ørkenen. Las Vegas er blottet for enhver sammenheng med ekte kultur. Faktisk er byen en ørken for kultur. ”Tacky” er et litt for grusomt ord å benytte i en beskrivelse. I gamle Vegas er ”tacky” mere synlig, med støy, reklamelys og støy og lettkledde dansere.
Hawkers (mannlige og kvinnelige) sto overalt med invitasjonskort til striptease og klubber. Men for å være rettferdig, de var greie og bare viste frem sine kort. Du kan bare ignorere dem og gå videre. Det eneste problemet var å manøvrere seg oppover The Strip for å unngå dem.
Og så selvfølgelig var det horer. Ikke at jeg oppdaget så mange eller speidet spesielt etter slike kvinner, men horene hadde en tendens til å krysse min vei. Den aller første natten kom jeg, selv om det var ganske sent, opp en rulletrapp mens en kvinne var på vei ned og febrilsk pekte på meg. ”Vent, vent”, ropte hun. Jeg vinket med hånden for å vise at jeg ikke var interessert, noe som førte til at hun stakk ut tungen i ren skuffelse.
Ved en annen anledning, mens jeg ventet på bussen klokken seks om morgen for å dra til Grand Canyon, satt jeg i nærheten av en hvit fyr ved en fontene utenfor hotellet. To svarte jenter dukket opp og innen få minutter gikk disse to bort til mannen. Dette var to pene jenter, men veldig unge, mest sannsynlig tenåringer. Det tok ikke lang tid før alle tre forsvant inn i en taxi.
Flotte jenter. Las Vegas er en by som ikke sover. Snubler man ned i området for gambling tidlig om morgen, kan man fortsatt se spilling rundt bordene. Og kvinner som kom kvelden i forveien, fortsatt kledd i raffinerte antrekk.
De svarte jenter jeg møtte i Las Vegas var helt fantastiske. De har en tilstedeværelse og de kler seg på en vakker og provoserende måte, jenter du oppdager gjennom folkemengden. Og det ble mitt største problem, altså publikum og mennesker. Overalt. Som maur. Det myldret av mennesker. Travlere enn noe annet jeg noen gang hadde opplevd, som det var umulig å rømme fra. Mitt hotellrom ble rene helligdommen – det eneste sted jeg kunne være alene.
Overraskelse. Min andre overraskelse var at når jeg skulle kjøpe noe, så var det alltid en ekstra skatt eller avgift som kom i tillegg til den opprinnelige prisen. Jeg ville valgt en pris uten slike overraskelser. Og selvfølgelig var det ekstra tips som alle forventer du må betale, spesielt i restauranter. I Vegas er den ikke beskjeden, rett og slett 18-20 prosent på toppen av regningen.
Aldri si aldri. Antagelig lurer du på om jeg noensinne skal tilbake til Las Vegas. Vel, i ærlighetens navn skal man aldri si aldri. For det var en opplevelse, en opplevelse som alle bør koste på seg. Det er vanskelig å tenke seg eller forklare Las Vegas. Det er et sted hvor du kan miste all individualitet og følelsen av bevissthet om seg selv. Varmen er nådeløs, men ikke urimelig ubehagelig, og du har jo luftkondisjonerte hoteller som en avkjølt trøst.
Og så var det Cæsars Palace! Enormt, men mitt besøk ble innskrenket, jeg fikk ikke se det i sin helhet. Men det jeg så gjorde et varig inntrykk.
Grand Canyon. Turen til Grand Canyon ble ingen kort reise. Seks timer på bussen, med to stopp og tid for lunsj. Med helikopter ville turen tatt 30 minutter, men som jeg sa tidligere, humpete flyreise fra Los Angeles til Las Vegas var årsaken til mitt valg av transport. Men en reise som tok seksten timer var verdt slitet, for å stå i ærefrykt og undring på dette naturens skaperverk.
Las Vegas er en hedonistisk rar del av verden. Og etter at jeg returnerte til Skottland igjen, med regn og kalde netter, tenker jeg stadig med en god porsjon kjærlighet på den travle og hete byen i en opphetet ørken.
