DALEN, TELEMARK: Etter en lang ferd gjennom Telemarks uendelige granskog, dukker hotellet opp. Stort og gult i nasjonalromantisk dragestil med tårn, spir, altaner, gesimser og det hele. Der innerst i Telemarkskanalen ligger Dalen Hotel som et eventyrslott - og finner du ikke det gode liv her, så finner du det aldri.
”Håper ikke vi får rom 17, for der spøker det, hvisker reisefølget mitt engstelig mens vi venter på å bli sjekket inn. Resepsjonist Eirik Andersen beroliger oss og forteller gjerne historien om den engelske damen og husets spøkelse.
Miss Greenfield. ”Da hotellet var nytt på slutten av 1890-tallet hadde vi mange fornemme gjester fra inn og utland. En av dem var overklassedamen Miss Greenfield fra England som kom da vi åpnet for sesongen og ble til vi stengte. Hun bodde på rom 17, men satt mye i damesalongen eller i hagen for seg selv, forteller Eirik. Da hun reiste tilbake til England, fant de rommet hennes barrikadert og inne på rommet et dødt spedbarn. Miss Greenfield ble ettersøkt og arrestert om bord i Englandsbåten der hun tok livet av seg. Den stakkars damen har mest sannsynlig «rømt» til Norge da hun oppdaget at hun var havnet i «uløkka», og historien fikk jo en tragisk ende. Som en gest til Miss Greenfield har vi alltid et reservert bord med hennes navn i spisesalen”.
Den gang da. Da Dalen Hotel ble bygd i 1894, var Telemarkskanalen hovedtrafikkåren mellom Oslo og Bergen. Den gang reiste man gjerne til Skien og derfra med båt langs kanalen og videre over fjellet med hest og kjerre - med overnatting i Dalen innerst i Bandakvannet. Både kongen av Siam og vår egen kongefamilie har slappet av i de vakre salongene og trukket frisk luft i parken. At Dalen både hadde innlagt vann og elektrisitet fra første dag, var viktig både for badeglade kong Oscar og velbeslåtte gjester.
Vin og sang. Senere forfalt hotellet, inntil predikanten Aage Samuelsen kjøpte det i 1983. ”Her skal det flyte av vin og sang”, messet salige Broder Aage. Han var nok bedre til å preke og spre sangglede enn å drive hotell. Men det skal sies, Broder Aage prøvde så godt han maktet. Det ble solgt vafler og drevet kollekt for å samle inn penger, og Aage fikk i hvert fall satt Dalen Hotel og bygda solid på kartet. Senere spyttet kommunen inn 20 millioner kroner med håp at de kunne selge hotellet tilbake private.
Dagens hotell må være en av landets aller vakreste og vel bevarte trebygninger. Det karakteristiske skråstilte panelet ble pusset, gamle antikviteter og bilder kjøpt tilbake slik at hotellet fremstår så lik originalen som mulig. TV og minibar finnes ikke, derimot kan du slappe av i fantastiske salonger.
Vi tok plass i damesalongen og skuet mot herresalongen. Før var det strengt forbudt å krysse grensene, derimot kunne man møtes i salongen som ligger mellom de to. Videre kommer man til den utrolig vakre, høyloftede hall med Chesterfield møbler, peis, bilder på veggene og et vakkert blyglassvindu i taket. Heldigvis ble dette kunstverket av et takvindu spart under krigen, selv om det var nære på et par ganger.
Storslått. Et glass champagne i majestetiske omgivelser og et måltid ble kveldens høydepunkt, for makan til spisesal skal man lete lenge etter. Bordene er dekket med stivet kritthvit duk, og på veien inn passerte vi bordet til Miss Greenfield.
Fortsatt mener mange at det spøker, og spesielt at det er frøken Greenfield som går igjen. Både på rommet hennes, altså nummer 17, og i damesalongen er hun observert sittende i «gammeldagse» klær. Favoritthistorien til vår venn Eirik fra resepsjonen er om forretningsmannen som for noen år siden sjekket inn på rom 17. Midt på natta kom mannen spurtende inn i resepsjonen, likblek, halvveis påkledd og med kofferten i hånden. Han løp rett ut i bilen og kjørte avsted så grusen sprutet. Siden har ingen hørt noe fra den gjesten.
Miss Greenfield dukker i hvert fall ikke opp under vår middag, forøvrig et måltid så fredfullt og velsmakende som overhode mulig. Fjellørret med Rørosrømme og sprøstekt Quinoa ble vår favoritt.
Link Dalen Hotel
