ISLAND: En viking på tur. Velplassert i sadelen, omringet av lavastein og skrånende fjell i et trolsk høstvær, er det lett å føle seg som en ekte viking, altså en utflyttet nordmann som havnet på Island for vel tusen år siden.
Så var det kanskje ikke like kaldt den gangen. Skog skal ha dekket store deler av slettelandskapet, og Island var avgjort mer frodig og gjestmild. Men ser vi bort ifra dette, kan nok følelsen sammenliknes: Følelsen våre norske forfedre hadde da de red omkring på sine hester i et nyoppdaget land.
Islandshoppa Funny, hvis navn ikke kler hestens lunefulle temperament, driver målbevisst fremover på den smale stien. I en smidig og behagelig tølt, en gangart islandshesten er alene om på verdensbasis, jobber vi oss forbi med-rytterne og frem i teten der Funny åpenbart trives best. Her roer hun seg ned, og kaster fornøyd på hodet.
Spektakulært. En sur vind sniker seg under jakken, men klarer uansett ikke å ødelegge opplevelsen: Et spektakulært syn av mørkebrune platåfjell, værbitte gårder og sletter av mosedekket lavastein møter oss i alle himmelretninger. Tidvis bryter solstrålene igjennom skydekket og gir omgivelsene nye og mykere farger. Tungpustede hester og bankende hover dominerer terrenget - riktignok med ryttere uten hverken sverd eller skjold. Likefullt kjenner jeg noe av mitt vikingblod renne i årene.
Hestens høye status. Islendingene dyrker hestene sine. Tar man en titt i historiebøkene, er det kanskje ikke så overraskende. Da forfedrene kom hit fra Norge på slutten av 800-tallet utgjorde hesten stort sett forskjellen på liv og død her ute. Øya ble nøye utforsket før herredømmet ble fordelt, gårder bygget og marken dyrket. Hesten var brikken som fikk det meste til å falle på plass.
Dagens islandshest er et resultat av langvarig, rasemessig proteksjonisme og er en direkte avstamning fra de første hestene på øya. I praksis har ingen islandshest blitt importert til landet siden 900-tallet. Det skulle forklare hestens høye status på sagaøya også den dag i dag.
Noen kilometer fra Laxnes hestegård når vi en høyde i terrenget. På sørsiden faller åskammen bratt ned i en rykende elv, og i det fjerne ser vi toppen av blokkene som markerer bygrensen til Reykjavik. Kontrastene er store: Her møter villmarken den urbane bebyggelsen på en mer markert måte enn selv nordmenn er vant med. Vi gir hestene en pause mens vi strekker på beina og varmer opp frosne tær.
Hjemturen. Turen hjem går raskere enn turen ut. Slik er det ofte når du sitter på noen med hjemlengt. Jeg strammer inn tøylene og setter meg dypere i sadelen, og kjenner snart en fingerspisskontakt med Funny - en kontakt man først oppnår etter timer på hesteryggen. Opp bakker, ned skrenter; langs smale stiler og gamle traktorveier går ferden, og med jevne mellomrom krysser vi elver med skummende isbrevann. Jeg løfter beina i håp om å slippe det kalde vannet i støvlene.
En hver ridetur har et oppløp, så også denne. Når hestegården kommer til syne sprer feltet seg, og jeg ser ingen grunn til å holde Funny tilbake. I jevn og myk galopp følger jeg hestens taktfaste bevegelser tilbake mot stallen. En ekte viking vender hjem.
Fakta om islandshesten
Antall: Det finnes rundt 80 000 islandshester på sagayøa.
Fysikk: Islandshesten er ansett som en liten hest, med en gjennomsnittshøyde på ca. 130 cm, vekt ca. 400 kg. Hestene er imidlertid sterke størrelsen tatt i betraktning, og kan bære opp mot en tredjedel av egen vekt.
Islandshesten utvikles langsomt, og kan ikke rides inn før i fire til femårsalderen. Til gjengjeld kan den rides i 15-20 år. Den eldste islandshesten man kjenner til levde i Danmark og ble 57 år gammel.
Gangarter: Islandshesten er en riktig arbeidshest som tar seg frem hvor det skal være. Mest kjent er den riktignok for sin femte gangart, tølt, som kommer i tillegg til skritt, trav, galopp og passgang. Tølt er en hurtig gange der hesten alltid har et ben i bakken. På denne måten ”ruller” den frem uten svevemoment, noe som gir rytteren en behagelig tur. (Kilde: Norsk Islandshestforening)
