Av Johanna Podhorny
SCARBOROUGH: Da kollega Haakon Hattevig og jeg satte kursen mot de nordengelske åser, var vi fulle av eventyrlyst og forventinger. Vi skulle bo på hotell, vi skulle gå eller småløpe (såkalt fox-trot, revedilting) på kryss og spesielt på tvers av det før nevnte pittoreske landskapet. Vi skulle studere kaniner, fasaner og bygdeoriginaler i sitt rette, vante og dertil egnede element av hagtorn og ekelunder.
Selvberget overnatting. Men aller først skulle vi overnatte i kystbyen Scarborough. Dette var det jeg som hadde ordnet med, resten av overnattingene hadde Haakon sørget for. Min kollega er godt vant, og selv om naturopplevelser er en viktig del av hans unge og innholdsrike liv gjør han et poeng av at han foretrekker å våkne opp uthvilt på et godt gjennomluftet rom med lette gardiner, friske blomster, prismekrone(r) og en champagnekjøler i sølv innen rekkevidde.
Sofasurferne kommer! Nok om det. Tilbake til Scarborough. Jeg hadde selvfølgelig fullt av griller i hodet når det gjaldt navnet på byen på grunn av den temmelig kjente trudelutten ”Scarborough Fair”. Dette skulle bli bra!
Jeg hadde på forhånd oppsøkt et lettere idealistisk verdensomspennende nettsamfunn som tilbyr og benytter seg av gratis overnatting verden rundt, såkalt ”couchsurfing” eller sofasurfing. Her hadde jeg opprettet kontakt med en dame som omtalte seg selv som litt til venstre, veggis, miljøbevisst og alt annet prisverdig og godt. Og bittelitt alternativt. Jeg fikk tiltro til henne med en gang da jeg så hennes mange hyggelige tilbakemeldinger eller ratings på nettet.
Den første natten (egentlig de to første) nettene skulle da tilbringes aldeles gratis på hennes sofa, på lykke og fromme. Jeg visste at hun hadde dyr, noe jeg bare så på som positivt. Hvor mye det var av dem hadde jeg ikke helt oversikten over. Det skulle vi snart få se - og lukte.
Bæsj og britiske gulvtepper. Da vi ankom Scarborough etter en hel dag var vi slitne, men optimistiske. Taxien rullet gjennom et område som var både pent og pyntelig. Tilslutt kom vi frem til leiligheten hennes som var en tjenestebolig tilknyttet et kristent studenthjem. Alt så fortsatt strøkent ut. Vi var ganske fornøyde med oss selv over å ha sikret oss et gratis sted å være i dette strøket.
Så sto vi der da på trappen, ringte på og ventet. En høylytt gneldring gjallet i gangen, døren svingte opp og ut tittet husets eierinne, og sammen med henne fulgte en odør som var av typen o-jeg-dør. Innenfor dørstokken ventet mer lukt, brune flekkete gulvtepper, syv urenslige innekatter og hunden som hadde sunget velkomstserenaden. I tillegg var oppholdsrommene (kjøkkenet og stuen) forsynt med hvert sitt kaninbur med hver sin Petter kanin.
Hunden viste seg og ha et mindre velfungerende tarmsystem, noe som resulterte i uregelmessig avføring som åpenbarte seg til de mest ureglementerte tider og ikke minst steder. For eksempel oppover skulderen til min skrekkslagne kollega som ytterst motvillig hadde satt seg heeelt ytterst på sofaen.
Hva gjør vi nå? Bare så det er sagt: vår vertinne var en fantastisk sådan. Hun spurte om vi ville ha noe å spise eller drikke.
-Nei, ellers tusen takk, sa min kollega, og hjalp oss med å finne alt fra busstider til ting å se og gjøre i byen dagen etter. Hun var tålmodig, vennlig, gjestfri og alt Jesus noensinne har foreslått du skal være mot din neste. Hun fortalte levende om alle sine utenlandseventyr, og de var ikke få.
Godt over halvparten av dyrene hadde tilhørt eksen hennes, og hun beklaget antall katter. Det hadde ikke vært hennes intensjon med så mange firbente. Men nå var det nå engang slik, at de trengte til et sted å bo, og hun kunne ikke si nei og så videre.
Umiddelbart etter ankomst bestemte Haakon og jeg oss for å gå en tur i området, det gjorde vi og havnet for utpå jordet. Ganske snart var eimen av katt tilført flekker av lokal britisk jord, sand, myr og leire. Man må da klyve noen gjerder for å se og oppleve ting! Dette skulle vise seg å være en fin oppvarmingsøvelse til senere.
Kveldsro. Haakon gjentok mantraet ”vi kan ikke sove der…vi kan ikke sove der…” Men så tok han seg kraftig sammen, svelget tappert og satte kursen tilbake til vårt losji.
Det ble en natt tilbragt i stillhet. Haakon på gjesteværelset, den sniken, med "nyoppredd” seng, mens jeg fikk utdelt en sovepose og sofaen i stuen. Over, under og rundt meg var de syv urenslige kattene, kaninene hadde kveldsraptus i hvert sitt bur og hunden prompet i krokene. Godt det var mørkt så jeg ikke så gulvet lenger- det som var flekket av nye og gamle lokale fuktskader.
Det er vel ikke noe å si på at jeg lå rett opp og ned i soveposen, med armene langs siden, og mobilen seilende rundt inne i posen. Tidlig om morgenen tikket det inn en melding fra min venn inne på gjesteværelset: "Lever du?”. Jeg svarte bekreftende. Noen morgenbuss ville ikke Haakon høre snakk om, han ville forlate åstedet lenge før buss-sjåføren sto opp.
Takk for oss. Så vi knakket på soveromsdøren til vår vertinne, sa pent takk for seg og ut bar det. Vel ute kastet jeg skjørtet og strømpebuksen min i nærmeste engelske litterbox. Jeg ville helst ikke se eller i hvert fall ikke lukte plaggene mer. Resten håpet jeg var mulig å redde ved hjelp av en vaskemaskin. Vi hostet og harket oss nedover veien og håpet steg ettersom vi hadde kattelukten bak oss og byen foran oss.
Denne fine, rare lille kystbyen, med innendørs markedshaller og småbutikker og klipper og murer og enorme måker. Dette var byen som Simon & Garfunkel så effektivt har etset inn i vårt sinn med sin vevre melodi og sørgmodige budskap. Nå hadde vi vært der. Ruinen vi hadde sett fra bussen dagen før hadde vi ikke krefter til å utforske.
Luksus i sikte! Så satte vi kursen mot småbyen Malton, mot pittoreske puber og fagre enger, og ikke minst, et strøkent hotell: The Talbot. Det er vel ikke å overdrive å si at vi plasket rundt i badekaret minst en skoletime hver, og brukte alt som var av såper og remedier, kluter og koster og tykke frottehåndklær for å gjeninnføre renhetsfølelsen og som en ekstra bonus en følelse av luksus og velvære. Her var det portretter av berømte fullblodshester på veggene i spisesalen, marmor og prismer og tykke tepper aldeles uten kattetiss. Og til min store glede: en veloppdragen blå mynde av samme slag som jeg hadde hjemme.
Ahh. Much better!
PS: Jeg sendte en olm tanke i retning han som hadde anbefalt couchsurfing og syntes han kunne stappe både sofaen sin og den alltid like positive tankegangen langt vekk der sola ikke får ordentlig tak utenom på naturiststrender.
Fakta Scarborough
Hvor: En by ved Nordsjøkysten i Nord-Yorkshire, Nord-England. Byen har 50.000 innbyggere. www.visitscarborough.com
Reisen: Fly til Manchester. Derfra er det bare å hive seg på tog eller buss til Scarborough.
Scarborough Fair: Tradisjonelt marked i England. www.fair.scarborough.co.uk
Her kan du bo: Scarborough har 75 hoteller. Vi valgte The Talbot.
Her spiste vi: I denne byen bør man spise fisk og Golden Grid anbefales. Nydelig utsikt til den vakre havnen og himmelsk fish & chips. www.goldengrid.co.uk
Opplevelser: Det sies at vi har to hjemland, nemlig utland og hjemland. For min egen del har jeg alltid reist rundt i verden og det er en opplevelse å utforske England, sier Haakon Hattevig.
Couchsurfing: Tilbyr medlemmer gratis overnatting på en sofa når de er ute og reiser. www.couchsurfing.org
Lokale forhold: Scarborough har kalksteinsklipper, murer og måker, innendørs markedshaller og utenbysliggende ruiner dom
inerer inntrykket. På rette tiden av året kan du dumpe opp i en litteraturfestival, og butikker på størrelse med ei pølsebu ligger tett i tett- de fleste med en bustete bikkje under disken.
Byen ligger 3,70 meter over havet, avhengig av hvor i byen du befinner deg. Havet og ikke minst vinden står rett inn her, men det er en sabla hyggelig by. For britene selv er dette et utfartssted og en ferieby: Brighton of the North, blir byen ofte kalt.
Turistnæringen er stor i området, og i tillegg er byen god på kreative krefter, digitale og tekniske finurligheter, fiske og serviceyrker.
Fun fact: Innbyggere blir ofte referert til som ”Scarborianere”. Folk i Whitby derimot, kaller dem for Algerinos. Dette er en referanse til forliset av båten The Algerino utenfor Scarborough-kysten, da redningsskøyta fra moderbyen lot vente på seg mens redningsbåter fra Whitby og Robin Hoods Bay kom ilende til.
