DEN BLÅ BYEN I MAROKKO: Jeg har reist og sett mye i Marokko, hovedsakelig i sør, men denne gangen ville jeg til Chefchaouen, også kjent som ”Chaouen”, den blå byen i nord og Marokkos blå perle. På veien dit var det også et par andre steder som lokket.
Byen ligger ganske nær Tangier og Tetouan og kommer man fra Spania er det lett å ta seg til Chefchaouen, det tar omlag to timer med buss eller bil. Å komme hit fra sør er også en grei sak med taxi, premium busser og tog fra Marrakech og Casablanca. Premium busser er store og komfortable med liggeseter og god benplass, mens togene dessverre ikke holder den standarden vi er vant til, selv ikke på 1. klasse. Kupeene greie, setene gode og det går an å kjøpe snacks, bagetter og drikke fra tralla som en konduktør kommer regelmessig med.
Vakker natur. Chefchouen kalles også «The Blue Pearl of Maroc», en by som klamrer seg fast oppetter fjellsida. I de mektige Rif-fjellene er naturen vakker og frodig, med store jordbruksområder på veien fra Fez. Vi passerte åkerlandskap, store områder der det dyrkes solsikke og oliven, dyr som beiter fritt og folk som jobber på jordene. Utrolig vakkert. Vår sjåfør mente også at det dyrkes cannabis i de bortgjemte dalene i nord.
Den blå byen. Vi stanset på toppen av fjellet for å se den blå byen vi hadde hørt så mye om, og ble ikke skuffet. Her er faktisk alt blått. Husene, dørene, fontenene, gatene, trappene, dekoren. Ja, alt i ulike blå sjatteringer fra det dypeste indigo til lys baby blå.
Vi ble satt av nær Riad Lina, så måtte vi som alle andre ta bena fatt gjennom trange smug og opp smale trapper. På toppen av fjellet hadde vi fått wow-følelsen og mye måtte studeres og fotograferes på vei til riaden. Atmosfæren i byen innbød til å senke stemmen og pulsen. Vi bodde i gamlebyen, eller medianen, og der var det bilfritt. Så herlig, ingen biler eller motorsykler som tutet og ville forbi. Kun mennesker og eselkjerrer. Hanegal og hundeglam. Og katter som sov på hver bidige lille avsats, på en stol, et trappetrinn eller midt i gata. Vi så og vi beskuet og ble helt bergtatt. Innbyggerne både smilte av oss og til oss og ønsket oss velkommen.
Se fjellet! Navnet Chefchaouen betyr «se fjellet» og den ligger oppe i Rif som man også kan skimte fra Spania en glassklar sommerdag . Byen ble anlagt sent på 1400-tallet som et fort, men ble etter hvert et sted jøder og religiøse kunne gjemme seg for forfølgelse. Stedet har vært gjennom en del religiøse og politiske slag opp gjennom tiden. Så sent som tidlig 1900 kom den i klørne på spanjolene, men ble levert tilbake i 1956. Nord for byen ligger enklaven Ceuta som Spania fortsatt kontrollerer.
Vi oppdaget at alle smug og trapper endte på Uta el-Hammam, hvor den åttekantede Grand Mosque fra 1600-tallet troner. Byen har flere moskeer som også er malt i blåtoner. En ligger på en liten fjelltopp 45 minutters gange fra torget og kalles den spanske moskeen. Dit kan man gå og ha en flott utsikt over byen fra en annen vinkel.
Mange forklaringer. Det sies at det var forfulgte jøder som malte byen blå etter flukten fra inkvisitorene i Europa. De kjente seg nærmere Gud. Andre påstår blåfargen holder moskitoen borte, og atter andre at byen ble blå fordi blått er himmelfargen og dermed virker beroligende. I dag er det lite som vitner om religiøs forfølgelse og moskito så vi aldri. Alt var beroligende blått og åndet av ro og fred. Det er mange vakre dører i denne byen, mange vakre motiver og et sted fant vi jaggu et vevd motiv av vikinger og med Oslo vevd inn over. Artig.
Dette er berbernes land og vi møtte stadig eldre kvinner i sine tradisjonelle klesdrakter og hatter med fargerike dusker. Menn i vevde fotside jalabayas med hetter var også et vanlig syn. Ungdommen derimot var litt moderne.
Ikke travelt. På nær sagt hvert hjørne ligger små cafeer som serverer nydelig te med nanablader og peppermynt. Her kan man altså sitte dagen lang og se livet gli sakte forbi. Folk har det ikke travelt i «Chaouen» som de liker å si, og jeg la også merke til at folk her er slankere enn ellers i Marokko. Det må nok skyldes trappene og smugene som gås opp og ned mange ganger.
Folk er opptatt av å holde fasader og dører pene og maling i form av pudder som skal blandes med vann er til salgs overalt. Det meste går i blått, mens dekor på blomsterpotter og urner får andre friske farger. Butikker finner du gjerne i bittesmå lokaler med kun plass til selgeren, og utstillinga på vegger ute og nedover trapper.
Vårt hotell. Riad Lina ligger høyt i fjellsida med utsyn over byen. Her ble vi vennlig og hjertelig mottatt av Mohammed og guidet opp til våre respektive rom som selvfølgelig var holdt i blått. Rent, delikat og beroligende, og med stor terrasse med sofaer og spisegruppe, masse planter i krukker og med en fenomenal utsikt ble opplevelsen fullkommen. Med både spa og basseng gir hotellet en rolig og behagelig følelse av velvære. Vi fikk god tid til å nyte byens skjønnhet og hotellets fine service de dagene vi var der.
Mat og drikke. Nær Riaden Lina fant vi en restaurant med tradisjonsmat. Lokalet var lite, meget intimt og hyggelig og typisk for den marokkanske stilen. Vi bestilte tangia av grønnsaker og kjøtt, marinert i et krydder man kaller mrodia, en blanding av mange ulike krydder. Kjøttet langkokes med løk og gjør at det formelig løsner fra beinet og smaker himmelsk. Til maten drakk vi ganske enkelt vann og soda, men ofte bestiller man verbena te til maten, noe som passer godt til kjøttretter. Man avslutter på tadisjonelt vis med et fat fylt med ulike frukter. Men jeg har også opplevd å få servert en enkel dessert av tynne appelsinskiver uten skall pent dandert på fat med sukker og kanel strødd over. Det smaker fortreffelig.
Stillheten anbefales. Jeg er morgenfugl og intet unntak på reiser og var derfor oppe før sola nådde helt ned i byen. Alt åndet av stillhet kun brutt av en og annen hanegal og hundeglam og dempede stemmer nede fra smugene. Trenger man virkelig å roe ned fra en stresset hverdag, er dette absolutt å anbefale. Plutselig brytes stillheten med bønn fra minaretene. Vakre arabiske ord med takksigelser fyller lufta og gir nesten gåsehud. Jeg bare å lyttet, men like brått som det startet stopper alt og stillheten senker seg.
Chaouen er kjent for vevde tepper og ullplagg. Vakkert håndverk omfatter også nydelig keramikk som man får i kopper, vaser, fat, boller og mindre pyntegjenstander som lett går i kofferten.
En nytelse. Få ting er hyggeligere enn frokost servert på terrassen. Skjønne damer kom på rekke og rad med duker, servietter, te, drikke, nydelig brød og nystekte crepes, omelett og alt som skal være til en marokkansk frokost. For en service, for noen søte damer, for en nytelse og et eventyr – langt her oppe i fjellet mot en blå himmel. For meg som har vært i Marokko mange ganger ble dette en bekreftelse: Marokko er som Sareptas krukke, utømmelig.
