PISA, ITALIA: Erik Wolf er den visjonære grunnleggeren av verdens industri knyttet til mat-turisme og spesielt World Food Travel Association. Hans forskning, artikler og bøker er oversatt til dusinvis av språk. Her er Wolfs egen beretning om mat og reise, og vi tror du kan kjenne deg igjen i det han forteller.
"Etter en lang dag med flotte severdigheter, uvanlige lyder, interessante lukter og minst 100 bilder av det skjeve tårnet i Pisa, tok vi en sen lunsj på en kafé like utenfor Corso Italia, i Pisa. Der bestilte jeg Pici Cacio e Pepe, en pasta-rett kjent over hele Italia. Jeg så frem til en kremet, pepper-preget godbit på gaffelen og kunne nesten ikke vente på at herligheten skulle bli servert. Himmel og hav, det smakte akkurat som forventet.
Selve pastaen var unik og helt ny for oss, noe vi ikke ville finne der hjemme, så vi kjøpte noe med oss. Da vi kom hjem, gikk vi i gang med forsøket på å lage vår Pici Cacio e Pepe ved hjelp av en original italiensk oppskrift og vår medbragte italiensk pasta. Sorry, men det smakte ikke det samme. Selv om vi gjorde alt rett, men smaken kom ikke i nærheten av den vi husket fra Pisa. Selvsagt lurte vi på årsaken, men skjønte fort at det var følelsen av stedet som manglet.
Jeg tenker ofte tilbake på andre lignende situasjoner jeg opplevde med mat og drikke. Det samme skjedde med en flaske Megas Oenos-vin som vi absolutt falt for på en nydelig utendørs restaurant på den greske øya Mykonos. Senere fant jeg den samme vinen på en restaurant i New York City, men ble ikke imponert. Det samme med frisk jordbærjuice blandet på en juicebar på gaten i Ipanema-stranden i Rio de Janeiro. Den versjonen vi senere laget hjemme, smakte ikke som sin brasilianske fetter.
Følelse av omgivelsen kan ganske enkelt ikke kopieres et helt annet sted. Grunner til at pastaretten ovenfor ikke smakte det samme hjemme, skyldes at flere ting fra Pisa manglet, nemlig temperaturen i Toscana, fuktighet, pollen, vinden og vannet pastaen ble kokt i. Vi manglet også historisk arkitektur rundt oss, vi hørte ikke det italienske språket og heller ikke musikken.
En vin-ekspert snakker ofte om hvor druen kommer fra; på mange måte snakker vi om hvor mat og drikke har sitt opphav. Vinprodusenter bruker området for å produsere og markedsføre sine viner. Destinasjoner bør gjøre lignende med deres lokale matvarer og drikke-tilbud.
Den store fordelen med å sette lokal mat og drikke på kartet, er at ektheten er ekstremt vanskelig å kopiere, noe som betyr at folk må reise for å få en "ekte smak" av noe de vil ha eller teste.
En eiendommelig kopi av den østerrikske landsbyen Hallstatt ble laget i byen Luoyang i Kina. Selv om den kinesiske versjonen er ganske bra, er det for mye som ikke er lik originalen. Blant annet vil ikke landsbyboerne i Luoyang snakke den østerrikske dialekten med et snev av tysk”, sier Erik Wolf, som avgjort holder seg til originalen, spesielt når han kommer til mat og drikke.
Dette er mat-turisme. Erik Wolf fra Oregon i USA driver altså med mat-turisme, noe som blir definert på ulike måter. Men for Wolf er definisjonen enkel: Mat-turisme er glede av unik og minneverdig opplevelse knyttet til mat og drikke – både i nærmiljøet og i fjerne strøk. Man kan også være på mat-reise i egen region, nærmeste by eller rett og slett i nabolaget.
