SPANIA: I hodet hadde jeg nok et bilde av skogfrie fjell og daler. Men ønsker du fjellvandring, må du nok la turen starte i Pyreneene og et godt stykke lenger unna målet enn vi gjorde denne gangen. Med tre moderate dagsetapper til katedralen i Santiago de Compostela, selve pilegrimferdens mål, ferdes du mest i småkupert terreng som veksler mellom tett eik- og eukalyptusskog, dyrket mark og frodige enger. På de 55 kilometerne vi fikk gleden av å vandre måtte vi tåle litt asfaltert landevei og tungtrafikk, men ikke nok til å ødelegge opplevelsen. For selv om det nok finnes prektigere deler av ”El Camino”, er det noe spesielt med å få avslutte ved det endelige pilegrimsmålet – nærmest uansett hvor langt du har gått.
Aldri kjedelig. Om ikke veldig eksotisk, så er landskapet likefullt vakkert, og kan best beskrives som en god miks av britisk sletteland og frodig skånsk skogslandskap. Med jevne mellomrom vandrer vi inn i små landsbyer, forbi slitne gårdsbruk i stein og et og annet vertshus med lokale fristelser på menyen. Varierte omgivelser gjør turen aldri kjedelig. Hvor ensom du føler deg langs stien avhenger nok av sesongen, og dersom du ønsker fredfulle stunder bør du vandre i mars eller april, slik vi gjorde, og ikke i høysesong rundt juli og august. Om sommeren blir nok utfordringen ikke bare følelsen av å gå i kø, men også den å finne overnatting etter ønske langs ruta.
Kle deg etter forholdene. Selv støter vi bare på enkelte skoleklasser som mer høylydt enn observant trasker mot det endelige målet lenger vest. Ellers er det stille og friskt i vårsolen, og miljøet oppfordrer både til refleksjon og langvarige samtaler om livets realiteter. Man kan rekke å bli godt kjent med totalt fremmede – og bedre kjent med seg selv – langs stien mot Santiago de Compostela.
”Alt under sola” har vært slagordet til turistnasjonen Spania i mange år, men i det nordvestlige hjørnet av landet får vi noe spøkefullt opplyst at ”det regner 11 av 12 måneder i denne regionen”. Altså er vestkysten av Spania ikke helt ulik vår egen vestkyst. Dette gjør at man må velge klær med omhu – det er ikke shortsen som gjelder til enhver tid.
Selv var jeg utstyrt med nordisk bekledning i form av Norrøna skalljakke og bukse, samt Viking vandringsstøvler – alt med Gore-Tex i tekstilene. Det viste seg å være et passende valg både i kjølig morgenyr og varmende ettermiddagssol. Det handler kort og godt om å slippe fuktighet ut, samtidig som regn holdes ute. På høsten eller våren er den typiske skandinaviske fjellbekledningen dermed å anbefale på turen til El Camino.
Pilegrimsferd i 1000 år. Den første og mest kjente pilegrim på El Camino var biskop Gottskalk, som tok den lange vandringen rundt år 950. I århundrene etter fulgte hundretusener hans eksempel, og mange har vandret langs merkede stier helt fra Paris eller Le Puy utenfor Lyon i Frankrike – en distanse på totalt 1600 km. Målet var den imponerende katedralen i Santiago de Compostela, som skulle holde relikviene etter Apostelen Jakob. Uansett hva som måtte befinne seg i den veldige katedralen, har den som solgte inn idéen om pilegrimsmålet – bevisst eller ubevisst – vært med å skape et levebrød for de i alt 166 byene og landsbyene langs pilegrimsleden i nord-Spania.
Ved reisens slutt. Man kan bare forestille seg hvordan de følte det, pilegrimene som etter måneders slit endelig nådde trappene ved den enorme katedralen i Santiago de Compostelas gamleby. En enorm lettelse og glede, men også et savn ved reisens slutt? For reisen er selve målet i de fleste tilfeller, og nå er den over. Gledestårer er å se på plassen foran katedralen, der skoleungdom klemmer hverandre etter en knapp ukes vandring. Nå kan såre føtter få hvile – også våre – før alle får nyte det praktfulle bygget fra innsiden.
Om vi skal takke for noe her inne, så må det vel bli at vi knapt så regn på våre tre dager på tur. Slikt setter den moderne pilgrim pris på.
Les mer fakta om El Camino her
Les også Sjarmerende Cordoba
