MOSS – KØBENHAVN: "Bøtta og øsekar er klar, men den grove sjø slo inn mot ripa og flere og flere bølger la igjen sjøsprøyt og vann der fribordet er lavest. I kampen mot den stadig mer hissige sjø vurderte jeg å la vannet bli i båten, og hev meg heller på årene med de siste krefter i håp om å nå merket ca. 500 meter. Jeg rodde opp mot den meterhøye sjø for  bryte bølgeprofilen, og falt så av igjen for å surfe noen meter. Etter 20 minutter så jeg muligheten og de siste krafttak ble lagt inn. Det knirket i årene da jeg dro båten rundt merket og inn i renna til Skallkroken, en liten havn på Hallandskysten som ble min redning.
Gledestårene rant sammen med sjøsprøyten, jeg hadde vært livredd i en halvtime og fryktet hele tiden at det kunne ende med forlis. Jeg var totalt utkjørt etter den ulike kampen, men gutta i havna var der og fant en god plass til båten og hjalp en skjelvende "Terje Vigen" på land."
Dette er bare en av mange opplevelser Vi Menns matskribent og reporter gjennom mange år opplevde da han i fjor sommer valgte å hedre Ibsens drama Terje Vigen med å ro en bare 4.60 m. lang og 1.41 m. bred liten finsk robåt fra Moss til Nyhavn. En 350 nautiske mil lang rotur som startet 1. juli og endte 31. august, og som bød på alt fra de rene paradiser i Bohuslän til tøffe dager med uvær og voldsom vind i uke etter uke langs Hallands lange kyst, hvor det er langt mellom havnene og der en liten båt er sårbar når kulingen setter inn. Skipperen måtte glemme kalenderen og ro desto sterkere da sjansen bød seg. Og til tross for 13 dagers ventetid i Mølle havn ved Kullen, lykkes det å ro inn til Nyhavn til avtalt tid 31. august.
Planlegging. Man legger ikke ut på en slik tur med blanke ark. Rotrening både på maskin og om bord i ”Terje Vigen 2” pågikk i flere måneder, og det tok tid å finne ut hvordan 120 kg bagasje fordelt på tre 40-liter vanntette plastbeholdere, skulle plasseres i båten for best mulig balanse, ikke minst i tung sjø. 40 kg endte opp under baugbeskyttelsen, mens de 80 andre hvilte mot hekken. Også under dekke av en pressenning, pluss et kapell som kunne dekke hele båten om natten. I beholderne var det tøy og utstyr for åtte ukers rotur, et stormkjøkken, gassbeholder samt tørrfor, kaffe, vitaminer og kosttilskudd. I tillegg til sjøkart, GPS, litteratur og fotoutstyr samt kikkerter, radio og horn. GPS, redningsvest, nødbluss, bøtte og øse ble til de grader bruk for når skybruddene kom. Den perfekte sitteposisjon oppnås ikke i en så liten båt, men med gode puter og silke øverst gikk jeg fri for gnagsår bak, som mange roere sliter med. Videre smurte jeg hver kveld inn hendene med fet krem og kom frem til Nyhavn etter 280.000 åretak uten en blemme i hendene.
En tøff start. 1. juli var det opp av senga for å pakke båten og gjøre alt klar for åtte ukers romaraton. Venner og presse møtte opp ved Mossekanalen før skipper la fra kai og tok fatt på den 648 km. lange roturen langs den norske, svenske og danske kyst. Første overnatting i Engelsviken, der jeg vokste opp og ble hilst velkommen av lokale i havna, av urmaker Atle som lot en voksen sjøfarer bo i fiskebua med egen køye over natta. Det var bare første gang, av utrolig mange, at folk stilte opp for å gjøre roturen så god som mulig for den gamle mannen og havet. I dagene som fulgte fikk jeg god hjelp av nordadraget og var snart forbi Hankøsundet og Slevik, der Vi Menns Bengt Erik Iversen rapporterte til fanklubbmedlemmer at ”Terje Vigen 2” hadde kurs for Flatskjæra og at det gikk unna. Samme kveld passerer en 50 fots Princess så nær at båten tok inn vann og mobiltelefon samt kamera ble ødelagt.
Dager i Paradis. ”Noen dager valgte jeg som de fleste andre båtfolk indre løp der den ene idyllen slår den neste i hjel, og hvor hundretalls norske og svenske båter har funnet nettopp sitt drømmested. Så snart den lille brune dukket opp, ble det heiet og hilst og ropt god tur videre, den grimme elling fikk smilene frem. I Havstensund ventet uventet og hyggelige tilbud og godt selskap. Først kom en kald øl gjennom lufta pluss nygrillet hamburger fra nabobåten. Så ropte Bjørn Larsen fra ”Alette 2” at han hadde køyeplass og mat. Herlig, tre gode tilbud jeg ikke kunne si nei til. Neste uke fulgte solen uansett hvor jeg rodde, opp til 33 grader varmt og 25 grader sjøtemperatur. En dukkert hver tredje time for å kjøle ned var nødvendig i varmen”.
Alle hadde advart mot Sotenkanalen, stor trafikk og store båter fra morgen til kveld. Jeg tok sjansen og la meg på utsiden av merkene fra begynnelse til slutt, og slapp med et par bølger som slo meg mot fjellet. Men båten holdt og folk var positive.
To flotte uker. Reisen og eventyrsommeren fortsatte med fantastisk vær og fløyelsnetter der jeg bare døset av etter dagens dont ved årene. En natt våknet jeg med et skikkelig ulvehyl eller villhund-hyl fra skogen. Jeg pakket teltet og rodde i måneskinn til neste holme. Fullmånen var fantastisk.
I Skjærhamn spurte jeg kokken på en tacobar om mulighet for en seng, ingen egnet plass til sovepose i havna. Det overhørte en sommerbrun jente i 50 årene som kom og sa "at du kan bo hos meg". Nok engang reddet og en herlig dobbeltseng er ikke dårlig for en sliten roer. Selv dro hun ut til sommerhuset.
Falkenberg var siste store havn før havet åpner seg og avstanden til land blir skremmende stor for en liten båt. Den gamle havna er ikke all verden, midt i siloer og storindustri. Den nye er ok, men sterk strøm fra elven og havstrømmer er en fare. Jeg setter kurs langs kysten, men dras langt ut av en sterk strøm. GPS sier at jeg er langt ute bokstavelig talt. Jeg legger kursen østover og klarer og karré meg på kurs, men det koster to timers hard roing. Så øker vinden til 9/11 sekundmeter i stedet for  løye som meldt samme morgen.
Var livredd. Jeg vurderer at dette her kan gå galt, med lavt fribord og godt sliten etter 16 timer ved årene er ikke høye bølger med skum på hva jeg behøver. Ved Steninge i et farvann der tusener av stein og rev lurer, ser jeg av sjøkartet en liten havn som heter Skallkroken. En halvtimes roing minst opp til merket, men alternativet er forlis, så jeg tar ut de siste krefter og runder merket med en båt halvfull av sjøvann, men med hel båt og en totalt ferdig skipper som bare legger seg på årene og gråter ut. Nærmere døden har jeg aldri vært. Jeg var livredd.
Jeg forsøkte å ro ut fra Skallkroken tre ganger, men ga opp etter kort tid på grunn av sjokket etter nesten-forliset og synet av nye store bølger. Først fjerde gang, etter meditasjon, kom jeg meg ut og satte kurs for Grøtvik, en hyggelig havn godt ute i bukten. Her ble det tre ventedager før vinden løyet og jeg gav meg i kast med det lengste strekket.
Skjønne mennesker. Jeg ble observert fra land av folk som klappet og vinket. To av dem treffer jeg på kaia senere og de tilbyr overnatting til tross for at den ene datteren skal giftes neste dag. Helt utrolig gjestfrihet. Om det er en tilfeldighet at jeg blåser inne nettopp i Mølle, vites ikke, men jeg fikk 13 utrolige dager med mennesker i den lille havnebyen som jeg aldri vil glemme. Den lokale fisker kjørte meg helt til Höganes, han kunne heller ikke gå ut i kulingen som varte i to uker. Andre sørget for at jeg alltid fikk et sted å sove, som Grand Hotel som tilbød luksusrom og anneks gratis, inviterte andre til fødselsdager og middager, lån av bil og sightseeing, eget rom og sogar fri mat på krukkeriet i Mølle. Michael, en amerikansk kokk ga husly i Höganes, det samme gjorde hans venninne. De fikk meg også over Höganes spissen så jeg kunne ro videre mot København etter 13 døgns venting.
Alle disse positive mennesker gjorde det mulig å overleve to måneder i en liten båt med våte føtter, altfor lite søvn, blandet kost og minst 8- 10 timer ved årene
i snitt hver dag. Roingen tar så mye krefter at man ikke engang er sulten om kvelden, men bare vil sove
Sjarmøretappen. I tussmørket dras båten på land i Snekkersten etter turen fra Rå. En natt på hotell før kursen settes mot Whiskybeltets mange havner. De ligger som perler på en snor innenfor 30 nautiske mil og man ror dem hurtig opp med vinden i ryggen.
I Espergerde får jeg overnatte hos gode venner. I Humlebæk inviteres jeg inn i den lokale roklubben til kaffe og kos, men også til stor fest på Bodilles Kro ved Louisiana. Videre mot Vedbæk og Rungsted Havn som ligger nærmest Ven. ”Terje Vigen 2” og jeg venter i Tårbæk så vi ikke kom for tidlig. Søndag morgen kl. 11.58, 31. august 2014, på min fødselsdag, ror jeg inn på Nyhavn fulgt av NRK samt venner og familie. Eventyret er over, en manndomsprøve og en drøm kom vel i havn. Jeg er takknemlig og glad for at det endte godt.
Ærlig talt, båtturen er kun for folk som er i ekstremt god form, uansatt alder. Men har du også en drøm, realiser den, og du vil føle deg som et nytt og bedre menneske.
Tekst: Ulf Wesley Johnsen
Foto: Hans Eidstuen, "RO-ULFS" fotobank og Gudmund Lindbaek
