ISLAND: Vi skal ikke mange milene ut av Reykjavik før den siste grønne streken på mobiltelefonen forsvinner. Der vidde og himmel samles i en støvete hinne i horisonten, og mot innlandet stiger toppene mot 2000 meter. Ikke så mye som et busk i sikte her ute i Vikingland.
Amerikanere, japanere og enkelte tyskere som tar turen hit blir unektelig imponert over det måneliknende, eruptive landskapet. Nordmenn godt vant med fjell og vidder hjemme mister nok ikke pusten, men det er likevel noe fengslende med dette landskapet. Her eksisterer en fascinerende, rå enkelhet. Noe velkjent, men samtidig eksotisk og fjernt. Inntrykket jeg prøver å fordøye er sikkert ikke ulikt det de første norske bosetterne fikk når de ankom det nyoppdagede landet for mer enn 1100 år siden.
”Skal du vekk fra asfalten på denne øya må du legge noen kronur ekstra på bilen”, forteller vår guide Hinrik Bjarnarsson nøkternt. ”Selv har jeg blant annet modifisert bilen med 44 tommers dekk, montert noen sterkere støtdempere, og fikset litt under panseret. Det trykker ganske bra, eller hva...?”
Jeg holder meg godt fast idet Nissan Patrolen bykser ut i breelven. Hjulene spinner i vannet som skovler på en hjuldamper før de omsider får tak i lavasteinen. Hinrik girer ned og styrer aktivt og rutinert. Det rister bra, og de fire meter høye vannstrålene på hver side av 4WD´en gir følelsen av å sitte i en vaskehall. Vi befinner oss i et område kaldt Þúsundvatnaleiðin, eller ”tusenvannsruten”.
Navnet gir seg selv. En mektig men stilleflytende elv følger dalføret foran oss opp mot vesentlig mer kupert terreng. Været er gjestmildt og himmelblått, og skaper fargerike nyanser i sletteland og mosegrodd stein. En vakker dag som denne kan man ikke ta som en selvfølge på Island. Her skifter dessuten været fortere enn at en vestlending klarer å henge med.
”Det heter seg på Island at dersom man ikke er fornøyd med været, er det bare å vente i fem minutter”, smiler Hinrik.
Leksjon i fysikk. Det mest eksotiske ved Island er aktiviteten under jordskorpen. Dypt der nede pågår en geotermisk aktivitet. Oppvarmet grunnvann kommer piplende til overflaten og danner rykende varme kilder som til forveksling likner bråtebranner i landskapet. På vår vei opp dalføret passerer vi flere av disse dampende kildene. Hinrik svinger Patrol’en frem der terrenget tillater, og holder uanfektet en liten forelesning.
”Den geotermiske aktiviteten er en gullgruve for oss islendinger. Fra dypet får vi varmt vann til oppvarming, og det enorme damptrykket benytter vi til kraftproduksjon. Rimeligere og mer miljøvennlig kraft får du ikke!”
Kokende vann. For besøkende på Island er det i første rekke synet av de kokende hete vannstrålene, eller geyserene, som er mest interessant. Med jevne mellomrom ”spyttes” det kokende vannet ut av jorden med rå kraft og byr på en heftig opplevelse for tilskuerne. Mindre populært er det ikke å ligge flat i et av Islands mange naturlig oppvarmede bad, som med høyt mineral- og algeinnhold skal være godt både for kropp og sjel. Etter en time i 39 graders naturlig oppvarmet vann er man også rimelig slapp i muskulaturen. Den råtne svovellukten som følger det geotermiske vannet river i nesen, men det er like greit å venne seg til det med en gang. Lukten henger nemlig etter deg uansett hvor du er på Island.
Klatreetappen. Hinrik tar oss med på topptur, og snart er vi på vei opp mot en steinete kolle. Jeg er for lengst blitt trygg på den erfarne føreren og doningen hans. Når Hinrik girer ned og lar 225 turboladede hester leve, er det bare å lene seg tilbake, holde seg fast og nyte turen. Motoren hviner kraftfullt og det spruter grus fra fire ballongdekk på ferden mot nye høyder. Alt vi ser er lavastein mot blå himmel. Hinrik kjører uanfektet på, og noen kraftanstrengelser senere spretter vi over bakketoppen. Her slippes skjelvne passasjerer ut for å nyte utsikten, samt en beroligende sigarett.
På nytt ligger månelandskapet foran oss. Langt mot vest ser vi spredt bebyggelse som en forstad til Reykjavik, mens vi i nord har et vakkert skue over Hekla og snødekkede topper.
”Jeg gleder meg til vinteren. Når dette er dekket av snø, kan vi virkelig kjøre over alt, sier Hinrik Bjarnarsson. Ingen grunn å tvile på eksperten i Vikingland.
