London: Fra det øyeblikket du setter foten på trappen ned til kjelleren blir du tvunget til å bøye nakken for å komme til et sted med levende lys og som oser av historie og romantisk atmosfære. Selv jeg med høyden 165 må passe meg for takbjelker.
Jeg valgte Gordon på en lørdag kveld, noe som betyr mange gjester og kø. Heldigvis har baren en sjarmerende uteservering.
Men først måtte jeg stå i kø for et glass rødvin, servert fra sjarmerende og autentiske fat av et par laidbacke bartendere. Vinen var fransk, god, perfekt temperert og rund i smaken.
Gordons åpnet i 1890 og regnes som Londons eldste vinbar. Stedet har også en fristende meny - fra internasjonal snack, vanlig sandwich og noe fra en utendørs grill. Altså noe for enhver smak. Jeg velger en blandet snack og ost noe som viste seg litt upraktisk. Grunnen er at snacks må bestilles utenfor og osten inne. Grunnen er fortsatt en sann gåte.
Det ble en maraton-innsamling. Opp og ned smale trinn og samtidig unngå å søle hummus eller ost på uskyldige gjester i sitt fineste lørdag antrekk. Jeg merket lyder en spansk banning og et eller annet fra en kelner.
Gordons Wine Bar er unik med lang historie risset inn i veggene i et hus som en gang innkvartert personligheter som Rudyard Kipling. Den sjarmerende atmosfæren, avisutklipp på veggene og slitte møbler sørger for en avslappet atmosfære som må oppleves - selv om man må forvente å dele dette med mange andre.
Viner som server er fra ulike provenienser i Frankrike, med priser som passer for enhver lommebok. Maten har anstendig kvalitet, frisk i smaken og hurtig servert på de ulike barene - selv om man kan sette en stort spørsmålstegn ved poenget med systemet. Bestille ute, inne og deretter utenfor igjen. Dette passer på en flyplass for fastfood.
Konklusjon: Gordon, du er både unik og historisk. Men jeg er redd du også har en unik mangel på det man forventer av god service. Jeg tror 1890-årene har utspilt sin rolle, tross alt .
