LAOAG CITY, FILIPPINENE: «Her går det i norsk laks og norsk mat», slår Torbjørn Holmedal fast med en umiskjennelig dialekt fra Haugesund. Ut fra dialekten skulle man ikke tro han har bodd på Filippinene i 20 år – helt til han begynner å briljere på et uforståelig språk. Det er i hvert fall ikke mange turister som kan snakke ilocano, språket alle i provinsen Ilocos Norte snakker ved siden av engelsk. Men så er heller ikke Torbjørn en ordinær gjest. Riktignok kom han hit som turist, men er nå blitt evig turist på Filippinene.
«Jeg blir her - er nok altfor glad i dette landet, i folket og selvsagt i kona og hennes familie», sier Torbjørn. Sammen med kona Melody er han i gang med salg av fisk fra Norge, sjømat en annen nordmann importerer til Filippinene. For det meste går det i torsk, reker, laks og kongekrabbe. Nå har Torbjørn også montert eget røykeri i hagen, og både røkt makrell og laks går som varmt hvetebrød til restauranter, butikker og vanlige folk.
FLY-TESTEN:MED EMIRATES FRA OSLO TIL CEBU
Det er lenge siden Torbjørn kom hit for første gang, møtte en lokal kvinne og giftet seg. Selv om paret returnerte til Haugesund, var møtet med et lite fjell-samfunn og ikke minst bryllupet, så spesielt at han aldri ble kvitt drømmen om å komme tilbake.
«Bryllupet var som en drøm med 2000 gjester og en fest som varte i tre dager. Selve seremonien varte vel i fire timer», forteller Torbjørn. I løpet av de tre dagens satte gjestene i seg kjøtt fra en okse, seks griser, 100 kyllinger, flere geiter og mange sekker ris.
Den store forskjellen til livet i Europa og i Filippinene er det ingen sosial sikkerhet om noen mister jobben eller blir syk. Da kommer familien inn som hjelp. Alle må bidra med det de har – kanskje noen har frukt og grønnsaker som kan selges. Kanskje noen høner eller en okse som må slaktes og selges, og mange har tilgang til griser og geiter. Ris er det aller viktigste for å overleve.
«Under coronavirus-krisen delte vi ut norsk laks til mange i mitt nabolag. Norsk laks blir godt mottatt og sett på som noe eksotisk, mens lakse-hoder går med til å lage fiskesuppe», fortelleR Malody. På hjemmebane kjører Torbjørn stadig på med norske retter og baker til og med norske kaker.
Torbjørn vokste opp på Flotmyr i Haugesund med tre brødre og en søster. Første jobb var i farens el-butikk og el-installasjoner. Som 16-åring dro han til sjøs, var mye i Sør-Amerika før han gikk i land og ble skipselektriker og selger. Etter ekteskap og første skilsmisse kom Torbjørn i kontakt med Jehovas Vitne, noe som førte til store forandringer i livet.
«Jeg fikk innsikt i Jehovas Vitne og begynte å forkynne – fra Haugesund til Suldal og Røldal. Senere var det en kamerat som introduserte meg til en kvinne på Filippinene og etter lang brevveksling endte det med det store bryllupet», forteller Torbjørn.
Men da også ekteskap nummer to sprakk, tok Torbjørn sats og sa farvel til Norge. Han slo seg ned i en liten landsby der han drev butikk, hadde 200 griser, geiter, sauer og eget slakteri. Han skapte mange arbeidsplasser og ser tilbake på den tiden som ekstra morsomt og interessant, før han flyttet til byen der han bor. Jehovas Vitne er også et tilbakelagt kapittel.
Laoag City er en mellomstor by og senter i regionen Ilocos Norte. En by med mange aktiviteter, sanddyner og nærhet til strender og havet. Byens enorme kirketårn bygd i 1612 er berømt fordi det synker og ligger 80 meter fra selve kirken, men den vil neppe forsvinne ned i sanden før om et par hundre år. Byen har også museer, et par store kjøpesentra og en vennlig befolkning. Flytiden til hovedstaden Manila er under en time.
Tidlig skjønte Torbjørn at for å fungere i denne delen av landet måtte han lære ilocano – det lokale språket. Folk er interessert i kontakt med «hvitinger», som utlendinger kalles, og blir direkte imponert når han er en storvokst haugalending som bruker sko nummer 46 og snakker deres eget språk.
«Det beste med Ilocos Norte er naturen med grønne områder, fjell og strender, men også mennesker som bor her. Fattig eller rik, de er veldig flinke til å dele med hverandre. Klima er bra og vi har lite kriminalitet, og når det først regner, så regner det i bøtter og spann».
Nå er Torbjørn gift med Melody, som han jobbet med i flere år før det endte med ekteskap. Begge jobbet som selger for et internasjonalt forsikringsselskap. Nå er de sammen om salg av fisk og fiskeprodukter for å sikre fremtiden til kona og hennes familie.
Mange «hvitinger» kommer til Filippinene på ferie, møter en lokal kvinne og gifter seg. Men det finnes nok av eksempler på at lykken ikke varer evig.
«Mine beste råd; Sett deg inn i lover og regler, også når det gjelder ekteskap. Man får konas familie med på kjøpet og ofte blir det vanskelig å takle og balansere. I tillegg gjør nitti prosent feil når man investerer i business. Både gal investering og skilsmisse kan bli dyrt», slår Torbjørn fast.
Han har også møtt og ikke minst fulgt opp flere nordmenn som av ulike grunner har havnet i trøbbel og til og med i fengsel. «Fengsel her er en prøvelse med 30-40 menn i et rom, mange av disse er homser. Dessuten, det er vanskelig å komme seg ut, selv om man er uskyldig, aldri blir stilt for domstol eller får en dom. Ventetiden blir lang».
For å leve tett med filippinerne må man oppføre seg respektfullt, ikke rakke ned på folk og aldri gjøre forskjell på fattig og rik. Torbjørn Holmedal har levd etter denne regelen, uansett hvor i verden han har vært.
Ofte følger Torbjørn filippinske tradisjoner, og ved store anledninger tar han på seg sin barong – en brodert langermet skjorte. Kontakt med Norge holdes gjennom Facebook – og ustanselig tilgang til norsk fisk.
«En returner til Norge er lite aktuelt, i så fall må det bli for å se Hardangervidda og spise moreller i Hardanger. Men jeg skulle gjerne ha møtt min familie i Canada, som nylig dukket opp. Ellers er så mye forandret og sist jeg var hjemme tok jeg likså godt farvel med de jeg bør ta farvel med i Norge. Jeg skal dø i Filippinene og gravlegges i min flotteste barong», avslører Torbjørn. Men det er èn ting som ikke er forandret; Torbjørns hvite legger er like bleke som da han kom hit for 20 år siden.
MER INSPIRASJON: CEBU INNRAMMET I ET ØYPARADIS
