HVORFOR SÅ SENT ...? Det største mysterium opplevde jeg første kveld i Buenos Aires. I Argentinas heftige hovedstad er biffen mør, Malbec-vinen dødelig rød og kveldsmåltid rett og slett utsatt på ubestemt tid. Som uerfarne europeere kom vi til restauranten to timer før midnatt – til et nesten tomt hus. En time senere var restauranten i ferd med å fylles av gjester.
Bli ikke overrasket ettersom porteños pleier å spise sent, slik er livet i Buenos Aires. Deretter fortsetter mange på barer og klubber, og man kan undres når jobben starter dagen derpå.
Forklaringen på super-sene vaner er at innbyggere i enkelte byer ikke holder seg til vanlige normer, altså sove om natten og arbeide om dagen. Når disse byene blir store nok – som Berlin, Tel Aviv og spesielt Buenos Aires - ender det med at mange forlater det normale. Nye normer oppstår og vokser, og det blir helt naturlig å ta natten i bruk.
Standard for middag i Norge er mellom klokken 5 og 6. De som utsetter måltidet til mellom 7 og 8 er sofistikerte. Noen få nøler til 9 og 10 på kvelden og fører til at disse stemples som misunnelsesverdig mystisk eller kunstner. Men prøv kveldsmat på en restaurant i Buenos Aires ved 22-tiden, og du spiser alene.
LES OGSÅ: PÅ HESTERYGGEN ER PATAGONIA ET EVENTYR
Noe av sjarmen med å reise henger sammen med pussigheter som oppstår, oppdage lokale skikker, samt store og mindre mysterier. Som for eksempel når tavla på stasjonen opplyser at tog Express 58415 er klar til avgang. Tallet betyr ikke noe for noen, kun forvirring. Som passasjer vil vi vite at «toget til Madrid venter på plattform fem». Det er neppe 58414 andre Express-alternativer.
Turisme er et merkelig vesen, det samme kan sies om turister. Helt konkret; Hvorfor reise til Cannes når Nice på mange måter er et bedre alternativ? Cannes er en evig festivalby der de lokale bruker tid på å betjene de rike og elegante som ikke vet hvor de er. Uansett hvor de er, finnes de samme butikkene, hotell og de samme mini-hunder med lang pels og store øyne som der de var i går. Nice er derimot en storby med glede og kunnskap hvordan en salade nicoise lages.
En årsak til at jeg forlater London etter 18 år, er å komme meg langt vekk fra te. Jeg vil ha betryggende avstand mellom meg og de som behandler te som et universalmiddel – som med entusiasme snakker om «å brygge» eller «cuppa». Som tyranniserer og klager over at det ikke finner riktig te i andre land. Jeg har ingenting i mot briter, mange er jo mine venner. Men selv om England er full av alle kulturer, så er britene bare opptatt av te.
Mange briter mener at det verste med Corona-epidemien er at Staycation dukket opp. Et ord som skal bety ferie – eller vacation – men uten å reise, eller kun begrenset til nærmiljøet. Ferie er et anstendig ord, det er ikke Staycation. Prøv «holistay» om du virkelig vil bli kvitt et media-ord som folk hater.
Kontrast i Argentina: LYD AV STILLHET OG TANGO I GATA
Vi har alle sett beskrivelsen «fine arts» og kjenner sikkert til mange som ikke bryr seg det minste om flamsk renessanse-kunst. Like lite som mange ikke er interessert i franske oster eller broccoli. Likevel besøkes mange uinteressante det ene museet etter det andre, fordi de føler at de må følge den store masse. Husk, det er ingen krav at du må til Louvre. Ta heller en øl, det er billigere.
Hvorfor driver restauranter fortsatt med reklame for buffeter og «spis-så-mye-du-vil»? Når de fleste av oss heller trenger salatbarer med skiltet «Det-minste-du-skal-spise».
Å reise handler om å møte, sette pris på, kultur, mat og drikke, og ha blikket vendt utover. I motsetning til å besøke spa, for massasje, steiner på ryggen eller bli pakket i gjørme og kapslet i en trykk-koker. Alt handler om å se innover. Jeg vil helst være på farten, ta en gjørmefri dusj før jeg skal ut igjen. Dessuten, spa-klinikker har et par hundre behandlinger for plager og sykdommer jeg ikke har.
En anstendig bobil koster en halv million, antageligvis mer. Jeg har testet en slik doning. Å sove over førerhuset var som å bli plassert i en konvolutt, mens opplevelsen ellers var som å bo i et dukkehjem. For kjøpesummen kan man bo 50 uker på forskjellige 3- og 4-stjerners hotell. Valget er enkelt.
Når tipser jeg og hvor mye?
Få sosiale skikker er mer forvirrende enn tips. Amerikanerne kan dette, for oss på besøk kan det føre til angst og panikk. Skal jeg legge på fem eller ti prosent, eller mer på regningen. Noen påstår 15 prosent er passende. Min erfaring sier at Australiere er notorisk dårlig tipsere. Det fikk jeg erfare i Miami da en kvinne fra Brisbane nektet å tipse av prinsipielle grunner. Jeg nikket og var enig – og tipset for oss begge.
Mere typisk porteños enn bar og biff-restaurant Perón Perón finnes neppe. Som navnet tilsier; viet til tidligere president general Juan Domingo Perón og hans berømte kone Eva. Peronista-stemning, Evita-bilder og gjenstander på alle vegger og fasinerende mat. Her serveres noen av Peróns favoritter.
Fra bar-menyen bestilte jeg første cocktail beskrevet som «fuerte, como el pueblo» - altså sterk, som folket. For å unngå den borgerlige svakheten til vanlige cocktailglass, ble min servert i en halvliter. Før siste cocktail kom jeg på tanken at neste tur til Buenos Aires bør være på enveisbillett – uten et eneste spørsmål om hvorfor.
Husk å reservere bord hos Peron Peron
Les også: BLODIG BIFF I BUENOS AIRES GIR MERSMAK