LONDON: På min vandring i London har jeg truffet på de underligste skruer, og sett utallige skulpturer av konger, dronninger og statsmenn, men først i det siste oppdaget jeg Englands aller minste konge.
Midt i trafikken nedenfor Trafalgar Square, på den siden som vender mot parlamentet, sitter en mann i rustning på en prangende hest. Så til de grader midt i byen, men litt i skyggen av Nelsonsøylen som rager 56 meter til værs.
Charles ser litt mellomfornøyd ut. Så viser det seg at det kan han sannelig ha grunn til. For det er kong Charles I som sitter der, og ved nærmere undersøkelse viser det seg at han mistet sitt stolte hode en bitende januardag i 1649. Det var det nærmeste britene er kommet i retning republikk. De har hatt flere konger på en gang, men dette er den eneste gangen de har vært uten konge i det hele tatt. Det varte ikke så lenge, bare 10-12 år, før en ny dukket opp.
Charles I virker ikke spesielt stor der han sitter høyt til hest, og han var akkurat så liten også i levende live, snaut 1,60 meter høy – faktisk den aller minste kongen britene har hatt. Men det skal legges til at han var mer enn stor nok i egne øyne.
Britenes historie er full av beretninger om konger og statsmenn, og historien om Charles I og hans hest er morsommere enn de fleste. Det var han som fikk den hollandske mesteren Rubens til å male taket i spisesalen i Banqueting House i gaten Whitehall, ikke langt fra Trafalgar Square. Rubens fikk 3000 pund og en Sir-tittel for jobben.
I 1640-årene havnet Charles i krangel med parlamentet om skattepenger. Alle Stuart-kongene kranglet med politikerne, som regel om penger. Men da kongen troppet opp i Underhuset med soldater for å arrestere de han mente sto bak oppvigleriet, ble det straks mere alvorlig. Kongen fikk hele London mot seg og i 1642 sto det første slaget i borgerkrigen, i 1645 det siste. Da hadde Charles flyktet fra London med sitt hoff, til området rundt Oxford.
Etter at Charles var tatt til fange av parlamentshæren, ledet av bonden Oliver Cromwell, ble det forhandlet om en minnelig løsning, altså at han skulle få beholde hodet. Men kongen ville ikke fire på sine prinsipper, og prøvde dessuten å stikke av så snart han så en sjanse. Til slutt hadde Cromwell fått nok og fikk ham anklaget for landsforræderi.
Charles I led av en talefeil, men førte likevel sin sak med kongelig verdighet, noe som økte tvilen blant folk – var det rett å sende kongen i døden? Charles var i ferd med å bli en martyr allerede før sin død. Han tilbragte siste natt i St James- palasset, der prinsene Harry og William i dag har sine leiligheter.
Den 30. januar 1649 ble Charles ført gjennom slottsparken til Whitehall, og plassert i sin egen bankettsal med det flotte taket. Etter noen timer ble han geleidet ut til skafottet, der over 100,000 tilskuere var samlet. Det siste man kunne høre fra Charles før øksen falt, var ”Remember..” – ”Glem ikke..”.
Etter noen år uten konge, med Cromwell som sjef for trusler om død og fordervelse, hadde britene fått nok. Landets ledende menn ba sønnen til Charles I om å komme hjem fra landflyktighet og overta styre og stell. Charles II hadde ingen barn med sin portugisiske dronning, men minst 15 fordelt på sine andre kvinner.
Det spesielle med statuen av Charles I på hesten ved Trafalgar Square, var at den ikke skulle eksistere i det hele tatt. Etter kongens blodige død, ga Cromwell ordre at den skulle slås i stykker og smeltes. En smed kjøpte hele stasen og brukte bronsen til å lage lysestaker og andre ting, alt gikk som varmt hvetebrød.
Så kom altså sønnen til den døde kongen tilbake – som kong Charles II. Smeden kontaktet kongen og spurte om han kunne være interessert i en vakker rytterstatue med kongens egen far på hesten. Altså, Charles I var verken slått i stykker, smeltet eller blitt til lysestaker. Han hadde stått gjemt i kjelleren under kirken i Covent Garden.
Slik gikk det til at den eneste kongen som britene kakket hodet av, har fått den fineste plassen i London. Den 30. januar hvert år legges kranser og ferske blomster ved statuen, for det finnes fortsatt Stuart-tilhengere som hedrer minnet om sin martyrkonge.
Rundt Trafalgar Square vandrer turister fra hele verden – det virker ikke som spesielt mange legger merke til kong Charles. Når sant skal sies, turister og dagens londonere er mest opptatt av å stikke hodet ned i mobiltelefoner.
